I forbindelse med et romanprosjekt om den samiske utvandringen til Alaska, dro webmaster for Fabula over dammen til Seattle 22.juni 2000 og videre North to Alaska and Yukon.

GRATIS bok til Fabulas lesere: Klikk på ravnen og les mer om serien. Send mail til Dag Ove Johansen, forfatteren av serien, og få første bok, RAVNEDRØM, gratis tilsendt!

ALASKA & YUKON

I 1894 inviterte amerikanske myndigheter den første gruppen av samiske reingjetere og deres familier over til Alaska for å lære eskimoene reindrift. Dette var starten på en utrolig historie som fortsatte med den andre samegruppen som ble hentet over i 1898 med dampskipet "Manitoban" og som ganske få kjenner til i dag.

I forbindelse med et romanprosjekt om den samiske utvandringen, dro jeg over til Alaska 22.juni for en måneds research omkring emnet.

Det har vært et eventyr med sterke opplevelser, både naturmessig og menneskelig. Jeg brukte internett gjennom flere måneder før avreise for planlegging av turen. Bestilte rom, reserverte fergebilletter og leiebil, kontaktet mennesker langs ruten som kanskje kunne bidra med interessante opplysninger. Eller var det viktig for meg å se landskapet, innsjøene, elvene, noen av de traktene samene dro gjennom på slutten av 1890-årene.

I Petersburg steg jeg av for å bruke to dager til museumsbesøk og bibliotekvisitt. Denne vesle byen som kalles Little Norway er mer norsk enn noen norsk by jeg kjenner til. To dager i uka er det mottagelse for turister i Sons of Norway Hall der det serveres norsk mat fra fiskeboller til kjøttkaker og norsk folkedans både ute og inne. Bodde privat hos bibliotekaren i byen, en invitasjon jeg fikk gjennom e-post og internett. Dette er bare begynnelsen på gjestfriheten i denne svære staten.

Så bar det videre til Juneau igjen, men en formidabel forsinkelse med Alaska Airlines (ikke Guds beste barn), førte til at jeg på en måte strandet i Juneau to dager fordi jeg mistet leiebilen jeg hadde reservert alt i mai.

Etter et besøk i spøkelsesbyen Dyea, nabobyen som tapte kampen med Skagway om å bli hovedbase for gullrushet, tok jeg White Pass & Yukon Railway opp gjennom passet ombord i den smalsporete jernbanen som nettopp ga dødsstøtet til Dyea. En fantastisk naturopplevelse fordi man kan få stå utenfor vognene under oppturen.

Etter kraftanstrengelsen var det deilig med to dager på Potlatch i Whitehorse der indianere og eskimoer fra Canada og Alaska satte hverandre stevne i en formidabel dans- og sangoppvisning. Under oppholdets nest siste dag kontaktet jeg for artighets skyld avisen Yukon News. Her ble jeg overraskende presentert for Erling Friis-Baastad, journalisten som var født i Norge, men som hadde bodd i Canada i hele sitt liv. Etter intervjuet, inviterte han meg til middag og overnatting. Yukon og Alaska kalles ofte The Last Frontier. Det er derfor folk er så gjestfrie her, hevdet Friis-Baastad.

Etter minnerike dager og nyttig informasjon fra ordføreren i Nome samt museet og biblioteket, bar det avgårde med fly tilbake til Anchorage. Her var det ny leiebil for den lengste etappen. Fordi ekstrakilometrene var dyre i Canada, utsatte jeg besøket i Dawson City til den siste uken. Dette førte til en formidabel etappe på nærmere 3000 km i bil på omkring 6 dager for å rekke alt.

Denali Nasjonalpark var et vakkert skue tidlig om morgenen i lav sol. Turistbussene hadde alt tatt til med innkjøringen av tusenere av nysgjerrige. Jeg skjønte etterpå at jeg hadde gjort noe ulovlig, fordi jeg kunne lese på skiltene at privatbiler ikke var tillatt og at man skulle henvende seg til turistinformasjonen og betale for tur inn i parken. Så visste jeg det til neste gang!

Naturen i Alaska er på samme tid velkjent og fremmed. Langs Tanana River til Fairbanks strekker granskogene seg milevis både sør og nord. Jeg måtte gi opp kjøringen til Circle City, som var endepunktet for samene som fulgte reinflokken fra Haines opp til Dawson City og langs Yukon-elva i 1898. Grusveiene var for tøffe, jeg ville ikke risikere ødelagte vinduer og lakkskader på en splitter ny Oldsmobile Alera. I leiekontrakten sto det dessuten at all kjøring på slike veier var forbudt. Da jeg ringte leiebyrået angående dette etter tilbakekomsten til Fairbanks, sa de at det ikke var å regne som et forbud, men en advarsel. Jeg måtte selv dekke utgiftene hvis bilen ble skadet.

Likevel angret jeg litt på beslutningen om å snu på Steese Highway til Circle City. Jeg kunne bare tatt det ekstra med ro...

Så rullet jeg sørover på Alaska Highway 1 til Tok og Tetlin Junction. Her følger man mil etter mil langs den vakre Tanana-dalen og Tanana River. Mer elg, hjort og porcupine, den vesle underlige, litt trege skapningen som minner om en blanding av piggsvin og kjempeskunk. Nålene skal være virkelig ille når man trer seg opp på en slik kar!

Og finværet fortsatte helt til Tetlin Junction og avkjøringen til Taylor Highway, en prøvelse for bil og folk. Etter omkring fem mil med asfalt begynner en tortur av grus og sand som forvandlet seg til sleip gjørme da styrtregnet satte inn. Bilen slet seg opp bratte åser, gjennom hårnålssvinger, langs elvefar og over tåkete fjelltopper over grensen mellom Alaska og Canada. Ikke rart de selger stickers med påskriften: I drove Taylor Highway and survived.

Tilbaketuren fra Dawson City over The Top of the World Highway, ble en historie med sol og støvskyer like store som i Sahara. Men jeg gjorde en stans i verdens minste by, Chicken, på Alaska-siden. Downtown består av en brakke med tre etablissementet og innbyggertallet er 27. Det var her jeg kjøpte stickeren med å overleve Taylor Highway. Ellers er historien om Chicken følgende: de skulle kalle den Ptarmigan (fjellrype), men da ingen visste hvordan dette ble stavet, falt de på Chicken isteden. Det viste seg å være et lykketreff for den er blitt en turistattraksjon av de store. Her kan man vaske gull helt gratis. Jeg gjorde mitt første gullfunn etter fem panner jordblandet stein fra en dunge like ved Chicken Creek (ikke så langt unna Lost Chicken Creek!).

Kan man ha det bedre i solen mens en haug turister fra Taiwan som ankom i fem leiebiler henger over en for å se om det blir noe varp? Både blitzlamper og sol strålte om kapp for å forevige situasjonen.

Endelig tilbake til Tetlin Junction og Tok og jeg følte det akkurat som om jeg hadde overlevd Taylor Hwy - det var en hard påkjenning for bil og fører. Det skulle bli deilig med litt søvn - med seteryggen nedslått og beina inn i bagasjerommet en lang og god natt.

Så bar det tilbake til Anchorage på Glenn Hwy - oppkalt etter en av de mange oppdagelsesreisende i det indre av Alaska på 1800-tallet. Her er det mange vakre isbreer som stikker seg frem i synsranden. Bak en av dem kneiset fire fjelltopper som bar de klingende navnene Norway Peak, Sweeden Peak, Denmark Peak og Finland Peak.

Copper River følger en reisende mil etter mil. Og mektige fjelltopper som Mt. Drum og Mt. Sanford, gamle vulkaner, kaster snøkledde blikk i alle retninger. Det var på denne veien at jeg stanset for å filme en beverdam. Jeg satte bildøra på vid gap mens kameraet rullet, men vinden slamret den hardt og brutalt igjen - med nøklene i. Med all denne elektronikken var alt av utstyr låst inne - jeg sto ensom og forlatt, mange mil fra nærmeste tettsted. Jeg hadde heldigvis kartboka oppslått på passasjersetet og kunne se at det var nærmere tilbake til Eureka Lodge enn til neste sted videre sørover. Så begynte jeg å haike, men folk vinket blidt tilbake og kjørte bare videre. Det tok en halvtime før en familie i en bobil forbarmet seg over meg og meg stanset. Disse hjertevarme menneskene kjørte meg tilbake til Eureka Lodge. Her fikk jeg kontaktet et slepefirma. Omkring 1 time etterpå var bildøren åpnet (det tok ham 2 min 30 sek til den nette sum av 97 daler!).

Jeg tenkte med gru på hvis dette hadde skjedd sent på kveldstid - da jeg vanligvis kjørte. Jeg hadde sikkert blitt grizzlyføde før jeg hadde fått sukk for meg! Huff-huff!

Eventyrreisen fortsatte langs Matanuska Valley med elv og isbre av samme navn. Vakkert og mektig. En sann nytelse. Jeg bestemte meg for å kjøre helt inn til Anchorage nest siste kvelden for å parkere trygt utenfor det siste overnattingsstedet jeg alt hadde booket: Homestead Inn nær flyplassen. Men trettheten seg innover meg slik at jeg måtte kjøre av til South Birchwood, en av forstedene med tett bjørkeskog slik at man knapt kan se bebyggelsen. Jeg stanset en dame på sykkel og spurte om en trygg plass å parkere bilen for å sove om natten. Joda, den blindgaten der går sikkert bra, sa hun blidt og pekte.

Jeg parkerte i enden av gaten med et hus ikke langt unna. Jeg bestemte meg for å varsle husets eiere om at jeg aktet å parkere, men en illsint siberian husky jaget meg tilbake til bilen igjen. Klokken 2100 var jeg alt sovnet. Men ikke for lenge. En brummende truck sto utenfor. Jeg fisket opp brillene fra hattehyllen og åpnet døren.

- Kan jeg hjelpe deg, sir? spurte mannen i bilen.

- Eh, jeg er en norsk forfatter på tur og vil gjerne bare sove her i natt...

- Vel, dette er min eiendom, men det er greitt for en natt.

Så kjørte han videre og jeg la meg til rette i soveposen igjen. Det gikk ikke mer enn 5 minutter før det banket på bildøra og både mann og kone sto der utenfor og inviterte meg inn til en behagelig seng på gjesterommet deres!

Dette er bare et av eksemplene på den varme gjestfriheten i The Last Frontier. Jeg sov som en stein om natta. Sto opp til en deilig frokost med familien i dette flotte huset med trapp opp til andre etasje slik man ser det i amerikanske filmer. Etter noen fine formiddagstimer ble jeg sannelig invitert tilbake neste sommer!

Homestead Inn var jo en nedtur i sammenlikning. Jeg bodde der natten før jeg reiste til Nome også. Jeg døyvet det hele med en liten knert whisky og et besøk på nabokroa Gwennie's med reinsdyrpølser og et stort glass Alaska Amber.

Det var nesten litt vemodig å forlate Alaska dagen etterpå. Det føltes allright å komme seg hjem også, men eventyret ville liksom ikke slippe taket riktig ennå.

Tilbake til gamlelandet og Fauske, er det endelig skapt orden i hundrevis av fotografier og 6 timer videofilm. Jeg skal leve lenge på disse minnene.

Men ikke altfor lenge.

Jeg tror bestemt at The Last Frontier venter utålmodig på et nytt besøk.