(c) Morten Svendsen, mai 1998. Til språksiden.
Høsten 1907 kom en gruppe fremtredende vitenskapsmenn sammen i Paris. Møtet hadde vært forberedt i nesten syv år, og hensikten var å vurdere alle de mange hundre kunstige språkene som var laget og å velge ett av dem som internasjonalt hjelpespråk. På den måten skulle språkproblemene i verden endelig få en vitenskapelig løsning.
Ingen av de foreslåtte språkene fant nåde hos møtedeltakerne. Lenge gikk diskusjonen rundt to av dem, Idiom Neutral og Esperanto, og tilslutt valgte man Esperanto - under forutsetning av at dette språket undergikk noen forandringer som var blitt skissert av den franske matematikeren og filosofen Louis Couturat. Denne nye språkvarianten fikk etter hvert navnet Ido etter pseudonymet Couturat hadde brukt.
Den noe klossete måten Couturat offentliggjorde vedtaket på, førte til et alvorlig brudd: en del sluttet opp om det nye språket Ido, mens de fleste esperantistene holdt seg enda hardere enn før til det gamle Esperanto.
Ved å avvise Ido gav esperantistene i praksis en gang for alle fra seg muligheten til å gjennomføre reformer som selv språkets oppfinner, Lejzer Zamenhof, hadde sett nødvendigheten av. For Ido-tilhengerne - idistene - betydde bruddet fortsatte muligheter til å forbedre og perfeksjonere språket. Dette ble gjort med stor entusiasme frem til Couturats tragiske død i 1914 og siden helt opp til våre dagers mailing-lister på internett.
Et godt utgangspunkt samt språklig finpussing gjennom mer enn 90 år har gjort Ido til et meget enkelt og logisk språk. Alle substantiver slutter f.eks. på -o i entall og -i i flertall: libro (bok), libri (bøker), horlojo (klokke), horloji (klokker), nokto (natt), nokti (netter), linguo, lingui (språk).
Den bestemte artikkelen er "la": la libro (boken), la libri (bøkene). Foran vokaler skriver man l': l'aquo (vannet), l'orelo (øret), l'insuli (øyene), l'ido-linguo (ido-språket).
Alle adjektiver slutter på -a: bela (vakker), justa (riktig), nova (ny), olda (gammel), bona (god), germana (tysk), nacionala (nasjonal). A-en kan utelates foran vokaler: la bon amiko (den gode vennen), la bona libro (den gode boken). Gradbøyningen er regelmessig: bela (vakker), plu bela (vakrere), maxim bela (vakrest).
Alle verb slutter på -as i nåtid (presens): parolas (snakker), skribas (skriver), kantas (synger), lektas (leser), esas (er), havas (har). Fortidsformen slutter på -is: parolis (snakket), og fremtidsformen slutter på -os: parolos (kommer til å snakke). Infinitivsformen (ordboksformen) slutter på -ar: parolar (å snakke). Imperativformen (byde-formen) slutter på -ez: parolez (snakk!), skribez (skriv!), lektez (les!).
Alle adverb slutter på -e: bone (vel, godt), bele (vakkert). La kantistino kantas bele (sangerinnen synger vakkert).
Eiendomsforhold uttrykkes med preposisjonen "di": la hundo di Anna (Annas hund, hunden til Anna). Di + la blir "dil": la kato dil vicino (naboens katt).
Tallordene 1-10 er un, du, tri, quar, kin, sis, sep, ok, non, dek.
Ido-ordene er valgt utifra det såkalte DEFIRS-prinsippet. Bokstavene står for tysk (deutsch), engelsk, fransk, italiensk, russisk og spansk. Disse seks kontrollspråkene sikrer at ordrøttene i Ido er internasjonale. Deretter blir ordene tilpasset Idos rettskrivning (f.eks. ingen doble konsonanter), og får "ordklasse-markør" (-a, -e, -o osv).
For å lage nye ord ("avledninger") har Ido en stor mengde for- og etterstavelser. Av ordstammen labor- kan man f.eks. lage verbene labor-ar (å arbeide) og labor-ig-ar (å få til å arbeide), substantivene labor-ey-o (arbeidssted), labor-ist-o (en arbeider), labor-ist-ar-o (arbeiderklasse) og adjektivene labor-em-a (arbeidsvillig), labor-al-a (som har med arbeid å gjøre) og labor-ist-al-a (som har med arbeidere å gjøre). Fra facil- får man facil-a (lett, enkel), des-facil-a (vanskelig), facil-eg-a (svært enkelt), facil-ig-ar (å lette, gjøre enkelt), facil-es-ar (å være enkelt), facil-ig-es-ar (å bli enklere), des-facil-ig-ar (å gjøre vanskelig) osv.
Ido har 19 for- og 46 etterstavelser. Her er noen av dem: dis- (motsetning), ex- (forhenværende), mi- (halv), ri- (gjentakelse), -ar (samling), -ebl (mulighet), -esk (begynnelse), -ey (sted), -ig (forandring), -il (redskap), -ist (utøver).
Systemet med ordklasse-markører og en stor del av for- og etterstavelsene er en arv fra Esperanto. Men på Ido er alt satt sammen på en mer logisk og entydig måte, slik at man straks kan se betydningen av et avledet ord, noe som ikke alltid er tilfellet på Esperanto.
Ido har heller ikke en del av de andre vanskelighetene Esperanto holder fast på, f.eks. kasusbøyning av substantiver, samsvarsbøyning av adjektiver og spesielle bokstavtegn som skaper problemer for dem som vil skrive språket.
Likevel er det ikke vanskelig å se slektsskapet mellom de to språkene. Ordet "ido" betyr "avkom, etterkommer". Siden "Ido" var opphavsmannens pseudonym, er det lettest å tolke det som "(åndelig) etterkommer etter Zamenhof". Betegnelsen er god, for i Ido finner vi systematisert og gjennomført en del språktrekk som Couturat bare så konturene av i Zamenhofs Esperanto.
Ido-språket har alltid blitt behandlet med et minimum av respekt av "moderspråket" Esperanto. Og på sett og vis er det lett å forstå: Esperantistene hadde hatt store forhåpninger til Paris-møtet og følte seg sveket.
Couturat hadde fremlagt sitt reformprosjekt under pseudonymet Ido siden han selv som en av initiativtakerne til møtet ikke kunne komme med et eget språkprosjekt. Og da esperantistene ville vite hvem "Ido" var, hadde Couturat utpekt sin venn, den erke-konservative esperantisten Louis de Beaufront som hadde representert dr. Zamenhof i Paris. Måten Couturat gjorde det på var like utspekulert som den var feig: han skrev et brev til "Ido", stilte det til de Beaufront, men puttet det "ved et uhell" oppi en konvolutt som var adressert til den danske språkforskeren Otto Jespersen. Og så var det den sjokkerte Jespersen som fikk den ubehagelige oppgaven å rydde opp.
Dermed var de Beaufronts dager i Esperanto-bevegelsen talte og han kunne like godt påta seg farsskapet. Couturats fremferd ble ikke avslørt før i 1919, og da var det for sent. Louis de Beaufront er den dag i dag Esperanto-mytologiens Judas-figur, og i mange bøker er han fremdeles omtalt som Idos opphavsmann.
Hvem som var "Ido", er egentlig ikke viktig. Språket har forandret seg en del siden Couturats og de Beaufronts dager. Mer enn noe annet kunstig språk er Ido et resultat av kollektivt arbeid over lang, lang tid. Det er det som gjør Ido unikt.
Ido-språket har vist seg å være et av de virkelig få kunstige språkene som har fungert i praksis. Men språkets noe spesielle historie og det problematiske forholdet til Esperanto-bevegelsen, har gjort at Ido (ennå) ikke har fått noen særlig stor tilhengerskare. Om fremtiden er det fremdeles for tidlig å si noe, men internettet har nå i hvert fall gitt idistene muligheten til å informere om Ido. Uten tvil har dette språket fått spunnet en svært lang skjebnetråd.
James Chandlers Ido-sider der du bl.a. finner et begynnerkurs i Ido og en referanse-grammatikk.
På den offisielle Ido-siden finner du bl.a. ordlister Ido-engelsk og engelsk-Ido, en katalog over Ido-bøker, samt en sammenligning mellom Ido og Esperanto.
Martin Lavallées hjemmeside er skrevet på Ido. Der finner du bl.a. en liste over alt Ido-materiell på nettet, begynnelsen til nettversjonen av Antologio dil Idolinguo og en oversikt over ido-grammatikken på norsk.
Enda en grunn til å lære Ido: 2000 US-dollar i premier til Ido-forfattere utloves årlig av den internasjonale Ido-organisasjonen.
En liten rapport fra Ido-konferansen som fant sted i Nederland i 1997. Foto av deltakerne.
Professor Jespersens beretning om Paris-møtet og Idos fødsel, skrevet i 1912: originaltekst på Ido, engelsk oversettelse. Legg merke til at Jespersen (som alle andre på den tiden) trodde de Beaufront var mannen bak Ido. Det hører med til historien at Jespersen senere forlot Ido og laget sitt eget språk, Novial.
Besøk gjerne også min side med lenker til andre kunstige språk.