Danmark
Nordahl Grieg


Hvor Danmarks liv var varmt og nært,
fra hav til hav fortrolig kjært,
hvor lett det måtte være
for bombefly og panservogn,
som drønner over sogn på sogn
å ringe inn det nære!

Da det ble lyst, var Danmark tatt.
Men bakkene ved Kattegatt
så ingen morgenrøde,
og natten senktes, stjerneløs,
og gresset grånet, kilden frøs,
og skogene stod øde.

Men midt i vårens bleke høst,
hvor folket hadde ingen røst,
forstod det dypt i sjelen
det som var vårens stride lov:
den ventet aldri eller sov -
men brøt seg gjennom telen!

Langt borte fra sitt eget land
har sjøfolk, mann for mann,
i smerte villet prøve,
tross navnløshetens bitre kår,
å, ensomt, være Danmarks vår,
med blodskjær over løvet.

Sin farfars far de tenkte på,
da han i blod fra Dybbøl så
det land han ofret alt for;
og over mangt et senket skrog
fløy, usett, samme Danebrog
som deres fedre falt for.

Og flygerne, de tapre få,
som går til angrep i det blå
fra klippene ved Dover
de vet at det er Danmarks jord,
sitt eget barn, sin unge bror,
de alltid våker over.

Men Danmark selv? Langs Sundet går
en rastløs, underjordisk vår,
og stundom slyngens saften
som bitre opprørskilder opp
og skyter frem i knopp ved knopp,
på tross av tyngdekraften!

Hvem snakker nå om Nordens sak?
Det kreves smertetunge tak
av menn som hjelpervåren.
I kamp må hver av oss bli fri;
men i dens brorskap møtes vi,
langs akrene, imorgen!


1943-08-08