Til Sverige
Nordahl Grieg


Vi kan ikke alltid skimte deg, bror,
for uværet skiller våre grender.
Men kaller det på oss fra natten et ord,
da lytter vi, og husker: vi er frender.

Som bjørkene stod langs vårt grenseskjell
som søskene, stamme ved stamme,
og delte den gull-bleke midtsommerkveld -
har folkene villet det samme

Gressbakken groende under vår hånd
var seiren vi ønsket for landet.
For oss ble det vekst ved en motstanders ånd,
og ikke ved hans sønderskutte panne.

Den grønnende jorden seilte vi om;
i stor-rummet fløy våre lengsler.
Et rikere liv ble igjen der vi kom,
og ikke et imperium av fengsler.

Vi skiltes i mørket da lynet slo ned
og hver måtte tenke på sine.
Men kommer et vennesinns bud fra din fred,
da vit: at våre kjempere er dine.

Da strider de for deg, fengslenes menn,
de stumme, de blodig-bleke ranke,
som mishandlet, martret, gir livet sitt hen,
men ikke forråder sin tanke.

Spitfire-flyenes grågås-trekk
og strandhuggets unge soldater,
de synkende menn på ett flammespent dekk,
de hilser deg som sine kamerater.

Vi drømte som du om fred for vårt land.
Hvem skulle vel bedre forstå deg?
Vi ønsker deg vel. Uten stolthet er han
som legger sine egne byrder på deg.

Du har din nød. Vi skal ikke be.
Men sier vi: intet er kravet,
da gi oss, min bror, ikke mindre enn det.
La intet være din gave!

hver går sin vei, men tross i alt i den tro
at hemmelig lever du ved siden,
så kanskje det kan vidnes en junikveld: vi to
har reddet våre hjerter gjennom striden.

Stum, ventende, ligger din bygd og din strand,
mens himlen er trusel-tung av torden.
Du vet at ditt land blir ikke ditt land,
om treller lever, frie dør i Norden.


London, april 1942