Arbeidsfolk
Av Arne Ekeland


Hedmark og Oppland


Innlandsfylkene
Oppland og Hedmark


 Det tyske hovedkvarteret i Norge ble lagt til Lillehammer. med det tyske sikkerhetsarbeid dette medførte, ble Lillehammer et vanskelig og utsatt område for illegalt arbeid. Fordi de mest kjente kommunistene tidlig ble med i illegale grupper sammen med andre, hadde de lite av egne militære formasjoner i Oppland, skriver Jon Vegard Lunde i boka: Det var ei rar tid

Men i noen av de illegale militære gruppene ble det diskutert å slutte seg til "Frihetsrådet". Dette var det kommunister som sto bak, og med størst oppslutning på Vestlandet. Selv om både noen arbeiderparti- og venstrefolk var for, var de fleste imot dette. Noen opplendinger kom direkte i forbindelse med NKPs sentralledelse i Valdresfjella og sluttet seg til ulike virksomheter der. Lunde nevner at læreren Kristian Wågen i Skjåk deltok i illegalt arbeid før han ble sendt til Kirkenes i den store aksjonen mot gjenstridige lærere. Georg Larsen i Lillehammer var med både i Faglig utvalg og i militære grupper. Han kom fra Arbeiderpartiet, men ble med kommunistene under krigen.

En kommunist som var uvanlig aktiv i illegalt arbeid i Oppland, var Sverre Simensen fra Lillehammer. Han var idrettsmann med god fysikk, og hadde stor dristighet og innsatsvilje. Han delte ut aviser og loste flyktninger til Sverige. I dette livsfarlige arbeidet var det knapt takk å få. Sverre med dekknavnet "Tom" husker imidlertid at en kar oppsøkte ham 20 år seinere, ga ham 1000 kroner og takket fordi han var blitt brakt i sikkerhet. Simensen var med og lærte opp folk i våpenbruk i hytta hans [si?!] ved Mesnaelva. Om Sverre "Tom" Simensen skriver Lunde i boka:
"
Sverre Simensen var den største krigeren i Milorg i Lillehammer. han var nesten heltids hjemmefrontmann, og var med på det meste av det som skjedde. Han sa aldri nei, og slet seg nesten ut. Han var med på våpenslipp (fire i alt) og fraktet mat og utstyr til folk som lå i dekning
" Hans dristighet kom godt til uttrykk da han stjal to geværer fra et godstog på Lillehammer jernbanestasjon, mens to tyske vaktsoldater tittet på blader i et kioskvindu. Geværet har han ennå. Det andre fikk kameraten Georg Larsen (far til Reidar T. Larsen). Nervepirrende må det også ha vært, da bilen hans, full av illegalt materiell, fikk motorstopp like utenfor politistasjonen i Lillehammer. Men lykken står den kjekke bi, og de fikk manøvrert seg unna.

En annen gang hadde han hentet en kasse sprengstoff som var ankommet jernbanestasjonen. han hadde da puttet en giftampulle i munnen og traff to kjente Gestapofolk i ventehallen. Da han kom bærende med dynamittkassa, lukket vennligst den ene gestapisten opp døra for ham. Han var ganske skjelven etter å ha fått kassa på sparkstøttingen og kommet seg unna og kunne ta ut giftampullen. Jo mer man opplevde, jo mer måtte man borti, har han fortalt. Senere fikk han nerveproblemer som takk for krigsinnsatsen.

Om Hedmark, skriver Jon Vegard Lunde, at ettersom det var kjent som et "rødt" fylke, må det ha vært et betydelig kommunistisk motstandsapparat der. Men hedemarkinger er heller beskjedne når de skal fortelle om denne tida. I Hedmark foretok da også tyskerne mange arrestasjoner, og flere av NKPs toppledere kom derfra.

Organisasjonssekretæren Ottar Lie ble tatt i sitt hovedkvarter på Eina og ble skutt på trandum. Broren Ivar Lie var faglig engasjert, men kom snart i søkelyset og måtte rømme til Sverige. Der arbeidet han ved NKPs kontor. Partilederen Emil Løvlien, også fra Løten, ledet det første året partiets illegale arbeid i Hedmark. Han ble arrestert i august 1940, men som de fleste i denne arrestasjonsbølga, ble han sluppet ut igjen.

Da han senere skulle arresteres, fikk han et forvarsel og kom seg over til Sverige. Der ble han satt under sterk kontroll og fikk liten bevegelsesfrihet. Han rakk imidlertid senere å komme i kontakt med Sveriges kommunistiske parti, og gjennom dets avdeling i Kiruna fikk han kontakter inn i Norge. Løvlien ble imidlertid syk og måtte legges inn på sykehus, men var restituert og kunne komme tilbake til partiledelsen i Oslo i maidagene 1945. Fra Sverige var han minst en gang illegalt hjemme. Han hadde da forkledd seg med bart og skjegg. Sønnen Egil Løvlien, som var i tenåra, forteller at han opplevde en brutal arrestasjon av sin mor, som ble slept til politistasjonen i Hamar.

Allerede i 1936 ble det opprettet en illegal flyktningerute i Hedmark. Denne ble benyttet av Wollwebergruppa, som drev med sabotasje mot tyske båter som bl. a. fraktet malm til tysk krigsindustri.

Dtorsabotøren, Ernst Wollweber, var gift med ragnhild Wiik som hadde en bror, Ragnvald, som bodde i Hedmark. Wollwebergruppa opererte illegalt både i Norge og Sverige, og Ragnvald hjalp til å bygge opp denne flyktningeruta, som kom til å bli benyttet mye under okkupasjonsåra.

En av de mest aktive motstandsfolka i Hedmark var NKPeren Brede Larsen. han var bl.a. grenselos, og da Bjerke velforening i Grue i juli 1998 gjenopprettet flyktningeruta i Nord-Odal, bl.a. som en turistattraksjon, var Brede Larsen, som tidligere var leder av Grenselosenes forening, en hedersdeltaker.

Når det gjelder Faglig utvalg, kom det allerede straks etter melkestreiken i 1941 istand en konferanse mellom tre faglige Ap-tillitsmenn og NKPerene Ole Blystad, Ola Engeli og Mathias Sjølien. Disse var enige om å samarbeide, noe som var mot sosialdemokratenes linje. Ole Blystad ble valgt inn i FUs ledelse, men han ble senere fengslet av tyskerne.

Da kommunistene var relativt sterke i Hedmark, ble de ikke så mye diskriminert, men bidro i en felles motstandskamp og behøvde ikke bygge opp så mange egne motstandssentre. Derfor finner vi ikke så mange illegale partiaviser, og NKPerne var på flere steder med i Milorg. Alf Solli forteller at de samarbeidet med Milorg i Løten. I Nes var læreren og NKPeren Eyvind Klumsten med og bygde opp smågrupper. Han hadde vært over i Sverige, og hans gruppe på fem mann var sterk og bevæpnet. Da den lokale Milorgstaben i Hamar ble ansett å være for svak, ble Klumsten anmodet om å forsterke staben, og i maidagene i 1945 var han en av topplederne i Milorg, da disse marsjerte inn i Hamar. Men Hedmark-kommunistene hadde også sine egne planer. Bl.a. ville de befri russiske krigsfanger fra en leir, men dette kolliderte med tyskernes store raid mot NKPs forlegning i Valdres, og planen måtte droppes. En gruppe russiske fanger som hadde rømt sjøl, hjalp de til med å få over til Sverige. En annen plan var å opprette en geriljabase i Midt-Hedmark mot svenskegrensa. Gunnar Arnfeldt Knudsen og hans kamerat Arne Lund tok seg over til Sverige og oppsøkte Sovjet-ambassaden. De ville be om våpenslipp i Hedmark til dette formålet. Representanter for Den Røde arme mente at dette var umulig, fordi det lå alt for langt syd for deres operasjonsmuligheter.

I august 1942 holdt Asbjørn Sunde et sabotasjekurs i Rukkedalen. Her deltok bl.a. Halvard Gustavsen fra Elverum. Straks etter ble det satt fyr på tre sagbruk i disse traktene for å lamme leveransene av militærbrakker til tyskerne. Sundegruppa klarte også å spore av toget ved Stai på Rørosbanen, mens et par andre aksjoner mot jernbanenettet ble mislykket.


Åmot - en rød høyborg

På Rena var kommunistene svært sterke, og de hadde ordføreren i Åmot kommune. Dette var Ole Hermandsen. Mens nazistene mange steder oppfordret ordførere til å bli på sin plass og følge de nye retningslinjene, anså de dette nyttesløst overfor Hermandsen, og han ble avsatt. Hermandsens var en stor familie, der de fleste støttet NKP. Ordføreren Ole, hans bror Harald og sønnen Øistein ble tidlig arrestert og sendt til Tyskland. Ole døde der meget tidlig, og Harald og Øistein var meget forkomne da de kom hjem med De Hvite bussene. Øistein fikk varige skader. Eivind Petershagen hørte også til en velkjent kommunistfamilie. Han kom til Grini sammen med Hermandsens, men da han hadde stor familie, klarte legen, Arne Halvorsen fra Oslo, som sjøl var grinifange, kommunist og tidligere Wollweber-tilknyttet, å forhindre at han ble sendt til Tyskland. Eivind, Harald og Øistein Hermandsen kom til å bli blant de nordmenn med aller lengst opphold i tyske leire. Hallvard Hermandsen var tilknyttet "Pelle"-gruppa, og ble arrestert i 19444. Henry Hermandsen, en fetter av Øistein, ble arrestert allerede i 1942 i forbindelse med illegale aviser. Blant andre fra Rena som ble sendt til Tyskland, var Tina og August Rustad og sønnen Arild, som hadde drevet illegalt arbeid. En annen sønn, Sigvald, var involvert i flyktningetransport, og måtte sjøl flykte til Sverige.

Eivind Petershagen ble valgt til ordfører i Åmot i 1945. Også hans familie var blitt hardt rammet. Kona og fem av barna klarte å komme til Sverige, en datter flyttet et annet sted, mens dattera Jenny, som var 20 år, ble tatt for forbindelse med og hjelp til flukt av etteretningsfolk fra Oslo. Hun ble sendt som NN-fange til den fryktede kvinneleiren Ravensbrück - og overlevde.


Trysilkommunister kjempet mot tyskerne fra første stund

Magne Bekkelund fra Trysil rømte til Sverige og kom inn i rikspolitiet høsten 1943. Her kom han med i de spesialutdannede polititroppene, og kom med disse tilbake til Norge og var med i vaktholdet over tyske tropper og norske landssvikere.

Bekkelund var ikke i NKP, men han har nedtegnet mye fra krigens dager i de østlige delene av Hedmark, og er harm fordi kommunistenes innsatser i frihetskampen er blitt så utilbørlig fordreid i våre massemedia.

Han forteller at i kampene mot tyskerne i Østre Æra i aprildagene i 1940 var det flere trysilkommunister med, og han nevner Olinus Skaret, Gunnar Myrbråten og Kåre Bråten som ble tildelt krigsdeltakermedaljen. Skaret kom over til Sverigeog ble med i polititroppene. Det samme med den kjente kommunisten Per Løberg Lund. Han fikk forøvrig sin krigsdeltakermedalje først på sin 90-årsdag. Audun Baastad var en annen fra Trysil som ble med i en kommunistisk celle i Oslo, og ble tatt og sendt til Sachsenhausen.

Olaf heggebrenna var en riktig "gammelkommunist" og hardhaus som kjempet for småkårsfolkets interesser og ble boikottet av skogeierne.

I 1942 var han med og fikk 8 rømte sovjetiske krigsfanger over til Sverige. De fikk disse inn i en lastebil med høyballer og klarte å bluffe seg gjennom grensesona.

I 1944 tok Heggebrenna i mot Henry Ahlstrøm fra Tønsberg som hørte med i en kommunistisk gruppe på 18 mann. Gruppa hadde kapret slepebåter i Oslofjorden og ført disse over til Sverige. I Sverige hadde Ahlstrøm fått sabotasjeopplæring og var på veg til oppdrag i Norge. Han var dristig og tok rake veien og ble først stoppet på brua ved Nybergsund.

Det norske grensepolitiet grep og mishandlet ham og satte handjern på ham og ringte etter tyskerne. Ahlstrøm fikk overtalt disse til å ta av ham handjerna og snappet en pistol som en av vaktene hadde lagt fra seg, skjøt ned forhørslederen og kom fri og i sikkerhet hos kameraten Heggebrenna som bodde 8 km unna.

Mens NKPere kunne være områdesjefer i Milorg enkelte steder i landet, var Milorgledelsen i Trysil svært antikommunistisk. Det ga seg utslag i at holmenkollvinneren i 1939, Gjermund Muruåsen som allerede i 1942 ble med i miorg, og Rolf Nysted som og var NKPer, ikke ble innkalt til mønstringsmøtet 8. mai 1945. "Det var vel fordi jeg var kommunist, det", var Muruåsens kommentar. Han ble forøvrig innvalgt som NKP-representant i Kommunestyret i Trysil i flere perioder i etterkrigstida.

I Åmot ble ikke kommunistene behandlet på denne skammelige måten. Der var det over 40 kommunister med i Milorg, forteller Bekkelund. Av politisoldatene fra Åmot var det hele 14 kommunister, og av de 12 fra Åmot som ble sendt til tyske KZ-leire, var det 9 NKPere.



bakover    innholdslista    forover