Etter Aps og SVs landsmøter:

Sosialdemokratiets historiske rolle 1

I kapitalistiske land er det forskjellige klasser. Alt etter deres stilling i
produksjonen har den enkelte sin klassetilhørighet. Disse er antagoniske.
Gjennom lovverket er borgerskapet sikret forvaltningen av merverdien
av det som blir produsert.

Av Knut Holm, Namsos

For å ta brodden bort fra den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsa i det forrige
århundre, var den borgerlige staten i mesteparten av det 20. århundrede tvunget til å
regulere forholdet mellom klassene igjennom lovverket og ved avtaler. Dette hindret
en revolusjonær overgang til sosialismen. Dette ga den revisjonistiske og
reformvennlige delen av arbeiderbevegelsa illusjoner. De trodde at det var mulig å
skape et bedre samfunn for arbeidsfolk også under kapitalistiske produksjonsforhold.
Dette har de for så vidt fått til så langt. Men det er en del forutsetninger som lå til
grunn for dette. Vi fikk fra 1917 framveksten av det sosialistiske samfunnssystem i
Sovjetunionen.

For at arbeiderbevegelsa ikke skulle få illusjoner om overgang til et bedre samfunn
gjennom sosialismen, så måtte borgerskapet gi konsesjoner til den hurtig framvoksende
arbeiderbevegelsen. For under den sosialistiske perioden av samfunnsutviklingen så
fjernes jo borgerskapet. Derfor brukte borgerskapet sosialdemokratiet i kampen mot
sosialismen. Hadde ikke sosialdemokratiet eksistert måtte borgerskapet ha funnet det
opp.

I sin tid skrev den framtredende østerikske sosialdemokratiske leder Otto Bauer:

”Den reformistiske sosialismen er intet annet enn arbeiderklassens uunngåelige
ideologi på et bestemt trinn av sin utvikling, når arbeiderklassen ennå ikke er sterk nok
til å styrte det kapitalistiske samfunnssystemet, men allerede er sterkt nok til å utnytte
de demokratiske institusjonene med framgang i kampen for å heve sin levestandard
innenfor rammen av det kapitalistiske samfunnet.”

Sosialdemokratiet ble brukt av borgerskapet
Sosialdemokratiets historiske misjon har vært å bedre leveforholdene til arbeidsfolk
gjennom en utvikling av den materielle velstand under den kapitalistiske samfunnsstruktur.

Gjennom lovverket og avtaler klarte de å bygge inn en solidaritet i utviklingen av
samfunnet. De tvang det borgerlige samfunnet å ta et større ansvar for sine innbyggere.
Borgerskapet ble tvunget å gi større deler av merverdien til velferd. Et trygdesystem
ble bygd ut.

En materiell levestandard har også større deler av befolkningen fått. Den borgerlige
staten ble tvunget til å gi konsesjoner. Dette har sosialdemokratiet greid. Dette må
også den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsa godta.

Men for å komme tilbake til Otto Bauer kan man spørre: Hva gjorde den framvokste
arbeiderklassen sterk nok til å utnytte de demokratiske institusjonene til framgang i
kampen for å heve sin materielle levestandard innenfor rammen av det kapitalistiske
samfunn her i Europa i det 20. århundre?

Hvordan var dette mulig? Det er to viktige forutsetninger her. Vi ser to hovedsøyler
som står borte i tåka. Den første søylen var eksistensen av det sosialistiske system
i Sovjetunionen og etter hvert de andre sosialistiske stater som oppsto i kjølvannet av
den andre verdenskrig. Denne søylen dannet grunnlaget for arbeiderbevegelsens
resultater her i de kapitalistiske land.

Hvorfor? Her ser vi den andre søylen. På grunn av de sosialistiske lands eksistens
hadde det internasjonale borgerskapet en fryktelig overbevisning om at arbeiderklassen
ville vende tilbake til de sosialistiske ideer og politikk.

Dette måtte hindres. Innrømmelser ble gitt til arbeiderklassen. Den materielle velstand
og demokratiske rettigheter hadde ikke vært oppnåelig for arbeiderklassen her i de
kapitalistiske land uten de sosialistiske lands eksistens. De var den direkte årsaken.

Dette er aldri blitt forstått av det reformistiske sosialdemokratiet. De mener velferden
og de demokratiske rettighetene skyldes sosialdemokratiets ideologi. Hardt kollektivt
arbeid på det politiske- og fagligpolitiske område og med størrelser som Martin
Tranmæl, Håkon Lie, Einar Gerhardsen, o.a.

Men borgerskapet så at oppslutningen om sosialdemokratiet hindret en overgang til et
sosialistisk samfunn og utvikling.

Borgerskapets belønning var at de greide å beholde kontrollen over de økonomiske, sosiale, ideologiske, og statlige institusjoner. Den borgerlige staten. De måtte gi
økonomiske og sosiale konsesjoner til arbeiderbevegelsa. Kapitalismen fikk ikke lenger
fungere helt i henhold til sitt vesen.

Borgerskapet måtte gi fra seg langt mer av merverdien enn det de virkelig ønsket. De
ble også påtvunget sosiale avtaler og lovverk som de ellers ikke ønsket. Men de bevarte
det viktigste. Den borgerlige stats overbygning. De bevarte en kapitalistisk
samfunnsstruktur hvor borgerskapet tross alt hadde kontroll over overbygningen. Så
langt har det ikke blitt noen overgang til sosialismen og fjerning av borgerskapet.
Vi har fortsatt et kapitalistisk samfunn.

Imperialismen er borgerskapets globale spydspiss
Videre ser vi at den borgerlige staten også måtte gjøre en rekke internasjonale tiltak for
å overleve. Globalt måtte de kapitalistiske land øve et press overfor de sosialistiske land
så sterkt at sosialismen ikke fikk utvikle seg i henhold til sitt vesen. Sosialismen måtte
for all del ikke greie å frigjøre de kreftene som den var i stand til. For det kapitalistiske
systemet og dermed borgerskapet kunne det bli en trussel om sosialismen greide det.

Gjennom både politisk, ideologisk, økonomisk og militær krigføring øvde de press.
Her kan nevnes intervensjonskrigene, krigen mot fascismen, økonomiske blokkader,
den kalde krigen og løgnen om en menneskefientlig ideologi. Faktisk så har de
sosialistiske land etter hvert som de vokste fram aldri vært fri fra verken aktiv eller
passiv innblanding fra de kapitalistiske land.

I dette var også den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen med. Sosialismen ble
påtvunget en utvikling som var meget problematisk. Faren for ei skeiv utvikling var stor.
I stedet for å benytte den framskaffa merverdien av folkets arbeid til å bedre folkets
materielle, kulturelle og sosiale velstand, så ble de påtvunget å bruke stadig større
del av den til et våpenkappløp. Dette gjorde også de kapitalistiske land.

Men forskjellen mellom det kapitalistiske og sosialistiske verdenssystem var at
befolkningen i de sosialistiske land måtte selv betale en militarisering mens i de
kapitalistiske land øktes bare utbyttingen av utviklingslandene ved å sendte regninga til
de fattige der. Det kapitalistiske verdenssystem brukte de klassiske skitne grep
som nykolonialisme og imperialistisk utbytting. Gjennom politisk press, Verdensbanken
og Det Internasjonale Pengefond ble utviklingslandene integrert i det kapitalistiske
verdenssystem.

Utviklingslandene ble gjennom imperialistisk utbytting påtvunget et handelssystem
hvor merverdien av deres råstoff og produksjon strømmet inn gjennom de vestlige
børsene og bankene og ble aktiv kapital til finanskapitalen og til storborgerskapet. De
brukte klassisk nykolonialisme, for å skaffe økonomi til blant annet kampen mot sosialismen. Med de instrumenter som borgerskapet i den kapitalistiske verden
rådde over greide de å øke utbyttingen. De greide å ruste den sosialistiske verden
”konkurs”. De greide en militær opprusting og en velstandsutvikling for den såkalte
”middelklassen”.

Dette sjiktet greide å realisere sine drømmer. Hus, bil og ferie til syden. De sosialistiske
landene greide aldri å gi befolkningen sin dette materielle utviklingsnivået. Folk i vest så
derfor etter hvert ingen forbilder i utviklingen i de sosialistiske land. Her hadde de
økonomiske, sosiale og kulturelle påvirkningsagenter en sentral plass. Disse
avideologiserte samfunnet og ga folk ”brød og sirkus”.

Dette ga i stor grad åpen veg for ”svart propaganda” mot sosialismen. Løgn og
fordreininger florerte om sosialismen. Latterliggjøring av en undermåls økonomisk
politikk og en ideologisk råskap.

De utviklingsland som ønsket å bryte med utbyttingen og bygge et bedre samfunn fikk
aldri lov til det. Provestlige militærdiktatur ble rundt om i verden satt inn der det var
nødvendig. Progressive land som startet den revolusjonære demokratiske utbyggingen
fikk sin økonomi knust og provestlige kontrarevolusonære grupper støttet av
imperialismen fikk de på nakken. Land som Angola, Mosambik, Nicaragua, Grenada,
for å nevne noen, fikk også føle det imperialistiske maktapparatet da de ville frigjøre
seg fra det. Dette maktapparatet har også Vietnam, Cuba, Afganistan og Korea opplevd.
Nå også Irak. Truslene strømmer nå mot Cuba, folkerepublikken Korea og Venezuela.

Det som var verre var at folk i de sosialistiske land begynte å se på resultatene som de
kapitalistiske land, og spesielt sosialdemokratisk styrte land, hadde oppnådd.

Sosialdemokratiets ”sosialisme”
Sosialdemokratiet ble brukt av borgerskapet for å ta et oppgjør med sosialismen.
Revisjonismen passet som hand i hanske for dette formålet. Men dette får man aldri den
sosialdemokratiske bevegelsen til å innse. For de kan bare si: ”Se hva vi har fått til! Det
var ikke nødvendig å gjøre en sosialistisk revolusjon. For se hva de sosialistiske land
fikk til!” Sosialdemokratiets ideologiske grunnsyn har vært å gradvis forandre den
kapitalistiske samfunnsstrukturen slik at den blir bedre for folk.

Det som kjennetegner det sosialdemokratiske grunnsynet er pragmatisme og til dels
teorifientlighet. Deres visjoner er ofte dagsaktuelle saker.

Olof Palme gjorde i sin tid et forsøk på å reorganisere et teoretisk grunnlag for sosialdemokratiet. Han prøvde seg på en modernisert utgave av ”den tredje veien”.
Hans tese var at USA var bæreren av den borgerlige ideologi. Mens Sovjetunionen
var bæreren av den marxistiske ideologien. Et kapitalistisk samfunnssystem og et
sosialistisk samfunnssystem. Militær jevnbyrdighet framtvang en fredelig sameksistens.
Gjennom fredelig sameksistens og fredelig samarbeid kunne verken kapitalismen i
USA eller sosialismen i Sovjetunionen virkeliggjøre sine mål. Konsekvensene for
Vest-Europa var at de måtte samarbeide med begge ”supermakter”. Men de måtte
frigjøre seg fra begge ideologier. De måtte bane vegen for en ”tredje vei”, en
sosialdemokratisk veg.

Her ser man en variant av den borgerlige konvergensteorien som skulle føres videre av
sosialdemokratene.

Forleden fortalte den svenske statsministeren Göran Persson, i en tale i den akademiske foreningen i Stockholm, at de fortsatte arbeidet for en politisk pluralisme og en sosial
markedsøkonomi. Ingen sosialisme nevnes lenger. Heller ingen ”Tredje vei”. Men en såkalt ”sosial markedsøkonomi”.

President George Bush sa i valgkampen i fjor høst at de ville støtte land med demokrati
og markedsøkonomi. Altså et borgerlig demokrati. Vi ser at Persson er opptatt av
dagsaktuelle saker.

Noen mente riktignok i sin tid en gradvis endring til en sosialistisk struktur var
nødvendig. Ser man utviklinga av sosialdemokratiets grunnsyn så har de opp igjennom
hele det 20. århundre forandret innholdet av begrepet sosialisme og gradvis nedtonet
det. Den ble i den sosialdemokratiske bevegelsen redusert til den borgerlige
konvergensteoriens veg.

I dag ser vi at den borgerlige reformismen er den herskende retning i de
sosialdemokratiske partier rundt i de forskjellige land. I dag kan man se at
sosialdemokratiets grunnsyn nærmest er den borgerlige sosialliberale varianten. De har
det borgerlige samfunnet som plattform.

Gjennom politiske, økonomiske og sosiale allianser med borgerskapet har de vist dette
igjennom lovverk og avtaler. For når sosialdemokratiet og borgerskapet gjennom deres
partier og organisasjoner snakker om demokrati, snakker de i virkeligheten om et
begrenset demokrati. Et borgerlig demokrati. Ikke et ord nevnes lenger fra
sosialdemokratene om å utvide det borgerlige demokrati til et sosialistisk demokrati.


Del 2
her