I 1999 var det 140 år siden Knut Hamsun ble født; intet rundt år, men likevel… Hamsun – et geni, som ordkunstner; et menneske med en tragisk skjebne, som gikk til veis ende i sine villfarelser, og som hadde motet til (husk hans tale i retten) å betale fullt ut for dem. 

Nylig viste man på russisk TV filmen bygget på Thorkild Hansens bok, «Prosessen mot Hamsun», med Max von Sydow i hovedrollen. For mange her i Russland ble filmen en aha-opplevelse, – både for beundrere av Hamsuns talent og for dem som nesten ikke var kjent med skaperverket til den store nordmann – og for hvem filmen ble stimulans til å lese hans verker…

Hamsun forandrer menneskers skjebne. Både i ham selv og i hans livshistorie er det noe medrivende, noe suggestivt. En gang jeg ble fascinert av noe min far sa, - han var kaptein i utenriksfart (etter sin legning et europeisk menneske og meget belest): Far opplyste meg om at Hamsun, forfatteren til rystende bøker om kjærlighet, hadde samarbeidet med fascistene. Disse to kjensgjerninger utgjorde da også for meg gåten Hamsun – og avgjorde min yrkesmessige skjebne.

Og nå, mange år senere, gir jeg privatundervisning i norsk til ei jente, en student som begynte å lære seg norsk fordi hun var fascinert av Hamsuns romaner. (Og hun bestemte seg for å skrive en avhandling om ham!). Hamsun fortsetter å forandre menneskers skjebner. Jeg skriver alt dette bare for å vise konteksten, hvori jeg absorberte Martin Nags bok «Geniet Knut Hamsun – en norsk Dostojevskij».

Martin Nag er forfatteren til en fundamental avhandling om «Hamsun i russisk åndsliv» (1969). For meg var visst dette den første avhandlingen om Hamsun jeg leste. Nag drøfter her spørsmålet om det åndelige slektskap mellom Hamsun og Dostojevskij, viser hvilken betydning Hamsun har hatt i russisk kultur, bringer frem i dagen en mengde kjensgjerninger, sitater, vitnesbyrd og allusjoner i verker av russiske forfattere og studier innenfor russisk kritikk.

Martin Nags nye bok fortsetter kanskje på mange måter den ovenfor nevnte bok, uten noe sted å gjenta den; men i det store og hele er den nye boken karakterisert av en noe annen innfallsvinkel til materialet.

På den ene siden er Martin Nag en forsker som arbeider meget grundig med arkivtekster. Antallet av, rettere sagt; strømmen av hans funn er rett og slett slående; funn som enten bekrefter enkelte antagelser, gjetninger, eller avdekker enkelte helt nye, ukjente sammenhenger, fakta. Etter mitt syn er dette særlig interessant i forbindelse med Laura Walsoe og Elina Hooland, kvinnelige modeller i romanene «Pan», «Benoni», «Rosa»…

På den andre siden er Martin Nags tilnærming ytterst emosjonell, «ikke-objektiv»; de sannheter som han proklamerer, er snarere kunstneriske, estetiske enn vitenskapelige. Martin Nag er kunstnernatur. Han er skaperen av slike underlige, uvanlige sjangere som fragment, mosaikk, konglomerat, ouverture, preludium, som har gjør bruk av både her og i en annen bok, den aller nyeste: «Omkring samfunnsrefseren Alexander Kielland» (1999).

Nag har inkorporert i sin bok en mengde stoff fra den periodiske presse. Nag selv har tidligere utgitt to hefter – via Slavisk-baltisk avdeling, Universitetet i Oslo: «Dostojevskijs gjennombrudd i Norge» (1977) og «Hamsun og Dostojevskij» (1993), foruten avhandlingen «Gjenklang. Russisk og norsk realisme i dialog (1871-1917)», (Solum Forlag 1988).

Ett av de viktigste spørsmål som blir drøftet i Nags bok, er hvordan Hamsuns verker speiler en overgangsepoke, – epoken med «Europas undergang» og kristendommens krise. Naturligvis er Hamsun i mangt og meget både «Nietzsches barn» og Schopenhauers etterfølger. Martin Nag legger med rette vekt på den rollen Georg Brandes’ artikkel «Arthur Schopenhauer» må ha spilt i utformingen av Hamsuns estetiske system. I «Sult» (1890) ønsket Hamsun, bokstavlig talt, å vise sin helts «Sult og Kønsdrift», dessuten også hans «Nerveliv». Som kjent skrev Hamsun om dette både i sine brev til Brandes og i sin programartikkel «Fra det ubevidste Sjæleliv» (1890).

Martin Nag gjør rett i å sette Hamsuns roman inn i et messianistisk perspektiv. Det er i denne sammenheng interessant å se på en artikkel av sogneprest i Nordland, Rolf Steffesen, «Knut Hamsuns religiøse anliggende»; han skriver at det religiøse aspekt ved Hamsuns verk til nå er blir svært lite undersøkt. Steffensen bemerker med rette at «Kristus-mysteriet» hele tiden er skjult til stede, som inspirasjon, som veiviser. Men dette, i likhet med bildene og språket, faller inn i mønsteret av den nordnorske religiøsitet. Det handler om (…) «Vårherre som den barske skaperguden som overalt åpenbarer seg»… Etter Steffensens mening stiller Hamsun stadig slike eksistensielle spørsmål som: hvem er jeg, hvordan skal jeg skape mitt liv, hvordan forsone seg med at mennesket er et dødelig vesen. Steffensen hevder at romanen «Sult» er fylt av en «konfrontasjon» mellom helten og Kristus. Helten «ironiserer, raser, roper og vender til slutt Gud ryggen, men avsetter ham ikke! Han forstår ikke Gud og kan ikke på noen måte akseptere den lidelsens vei Gud har henvist ham til å vandre på.» (Se Rolf Steffensens artikkel i en bok redigert av Nils Magne Knutsen: «Film, religion, kjærlighet. 8 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy», 1998, s. 14 og 28).

Nag understreker også denne nyansen: at «Sult»-helten identifiserer seg med Kristus, men samtidig kokett protesterer mot det å være utvalgt. Meningen til sosialisten Nag og den ortodoks troende Steffensen sammenfaller nesten i alt, og de bringer dessuten det samme nøkkelsitat fra romanen: «Gud hadde stukket sin Finger ned i mit Nervenet»… Martin Nags artikkel, «Sult - en Messias-roman», som er tatt med i den boken vi anmelder, ble trykt i tidsskriftet «Kirke og Kultur» i 1965, for ca. 35 år siden og var sannsynligvis totalt glemt. Man må anta at Steffesen ikke har vært oppmerksom på artikkelen da han skrev sin interessante, dyptloddende artikkel i rett tid.

Et særdeles viktig aspekt ved Nags bok, er historien om plagiatet i fortellingen «Far og søn. En spillehistorie», trykt første gang under tittelen «Hazard» (Verdens Gang 24.12.89). Tidligere har Nag i detalj drøftet dette stoff i sin studie «Hamsun og Dostojevskij» (1993).

I den boken vi anmelder, stiller Nag sammen fragmenter fra en engelsk oversettelse av Dostojevskijs roman «Spilleren» og Hamsun-teksten «Hazard». Sitatene viser at Hamsun har stilt seg temmelig fritt til Dostojevskijs tekst (selv om tilstedeværelse av likhet ikke lar seg benekte). Nag bringer også et brev fra Tore Hamsun, som setter den endelige prikken over i-en angående hele historien om plagiatet. Han skriver: «Både som menneske og kunstner lå det ham naturligvis ganske fjernt å drive med juks». Hamsun har naturligvis «i sit Hjærte intet Plagiat begaaet», men – revet med av romanen – har han ganske enkelt tatt noen notater fra den – via oversettelse – og så helt og holdent glemt dem, og så senere hentet dem opp fra underbevisstheten, lik den prosess, rettere sagt: den skapende mekanisme, som han har beskrevet i den ovenfor nevnte programartikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv». For øvrig er denne kjensgjerning, som skandinavister rett som det er vender tilbake til, av ikke liten betydning også for spesialister i russisk litteratur, både i Norge og i Russland.

Jeg er enig med Martin Nags bemerkning om at den rare skikkelsen August fra trilogien om August står i samklang med helter i russisk litteratur. Jeg vil dessuten tilføye i denne sammenheng at skikkelsen Sven i «Benoni» også er ytterst karakteristisk: Da Sven tidlig om morgenen skal begynne å jobbe, sier han følgende om seg selv: «Jeg har vasket meg… Det gjorde jeg i skogen. Jeg vasket meg i sne… Og jeg greide håret mitt med en tørket furukongle». I det jeg reflekterer for n-te gang om Hamsuns popularitet i Russland, så ser jeg personlig nettopp likheten mellom slike innvånere på norske småsteder, i «bjørnehi» – med skikkelser i russisk litteratur og for den saks skyld deres levende modeller, hvormed Russland også i dag er befolket.

Hva angår rent kritiske merknader, så forstår jeg Martin Nags fristelse til og forsøk på en stadig sammenligning med russiske klassikere. Konkrete foranledninger til dette tjener da også Hamsuns egne uttalelser i forbindelse med Dostojevskij, om at «denne læsning smittet mig». Dessuten en tekstlig sammenstilling mellom heltens dagbok i «Sult» og «En gal manns dagbok», og sitatet fra «Dagbladet» (12/6-1890), der Hamsun blir stilt ved siden av «de store Russere». Men likevel forekommer noen av de russisk-norske paralleller meg å være ukorrekte. Særlig gjelder det Lev Tolstoj , hvis monologiske, i mangt og meget moraliserende verk står i motstrid til Hamsuns anti-intellektuelle, spontane og suggestive kunst. Dette er helt forskjellige verdener, erkjennelsesmåter, estetiske systemer. Som landsmann av den store Dostojevskij kan jeg ikke være annet enn smigret over at han fremstår som en «modell» i genialitet, men likevel forekommer det meg at Hamsun er stor også i seg selv.

Når dette er sagt, står det aldeles klart for meg at Martin Nags bok er særdeles viktig for alle som nærer interesse for Hamsuns diktning.