Alle disse kjensgjerninger viser at den annen imperialistiske krig i virkeligheten allerede er begynt. Den begynte stilltiende uten krigserklæring. Statene og folkene er på et eller annet vis umerkelig glidd inn i den annen imperialistiske krig. Krigen ble begynt av de tre aggressive stater - de herskende fascistiske kretser i Tyskland, Italia og Japan. Krigen raser på det veldige område fra Gibraltar til Sjanghai. Krigen har allerede formådd å rive med seg en halv milliard mennesker. Den blir til syvende og sist ført mot Englands, Frankrikes og De forente staters kapitalistiske interesser. Dens mål er en ny oppdeling av verden og innflytelsessfærene til gunst for de aggressive stater og på de såkalte demokratiske staters bekostning. Et fremtredende trekk ved den annen imperialistiske krig består i at den føres og setttes i gang av de aggressive makter. Dette skjer mens andre makter, de 'demokratiske', som krigen i virkeligheten er rettet mot, opptrer som om krigen ikke angår dem. De vrir hendene sine,, viker tilbake, priser sin kjærlighet til freden, skjeller på de fascistiske angripere, og prisgir skritt for skritt sine posisjoner til angriperne mens de forsikrer at de bare forbereder seg til forsvar.
Man må være klar over at saken allerede er vokset ut ovre rammen av de fascistiske staters egenmektige revisjon av Versaillestraktaten. Det er nå spørsmålet om en ny oppdeling av verden. Det dreier seg ikke bare om den nye fordeling av de bestående koloniale maktområder. Fascismen stiller på dagsordenen om ny oppdeling av selve Europa, kolonisering av en lang rekke europeiske stater og imperialistisk slaveri for en rekke europeiske folk.