Kongen
Nordahl Grieg


Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
Tyske bombefly er over.

Slitets tunge, trette furer
i hans ansikt er hans egne.
Smerten i det gjelder andre.
Slik må fredens ansikt være,
grått og dradd av nattevåk,
haget, pint, forhånt av voldsmakt,
men allikevel med styrken
til å lide med alt liv.

Han og bjørken hører sammen.
Som de døde er med mulden
er hans sjel blitt ett med landet.
Mannens rene, vare smerte,
stammens hvite, stille lys,
ser en dag de ikke kjente.
Noe fint og skjult skal krenkes.
Noe grovt og ondt skal komme.

Over smerten, sår og hudløs.
lukker der seg strengt en vilje.
Slik må fredens ansikt være,
dirrende av spente sener,
i en hård forakt for mordet,
i et vern for alt den elsker.

Rak og høy står han ved bjørken,
stirrende mot det som kommer,
ørne-ensom, ørne-stolt.

Da de tyske overfalt oss
og bød trelldom, svarte Kongen
at han nektet for seg selv.
Men det var hans folk som hadde
valget; bare det fikk svare.

Ingen presset ham i kampen,
ingen tryglet han om støtte.
Sky og var for andres skjebne,
angst for andres rett å leve -
siden hver må dø alene -
stod han, uten krav, og ventet.

Aldri var vårt land så øde:
veier stengt og byer lammet,
det var langt fra sinn til sinn.
var det ikke som hvert hjerte
fikk lagt valgets byrde på seg,
bevende: hva skal jeg gjøre?

Blekt og stille traff de valget,
først hans råd, og siden folket.

Første svaret kom fra havet.
Førti tusen norske sjøfolk,
en for alle, valgte strid,
valgte hjemløshet og lengsel,
valgte flammedød og koldbrann,
valgte drift på spinkle flåter
tusen ville mil fra hjelpen;
evig heder skal de ha!

Men de valgte det de kjente,
dekk og dørk, sitt eget arbeid.

De som gikk i krigen hjemme
valgte det de ikke kjente,
valgte det de ikke kunne.
men de fant seg vei mot fienden,
fra fabrikken og kontoret,
fiskebåten, skolepulten;
oftest fikk de ingen ordre
uten den de ga seg selv.

Snøen brånet, bjørken spratt.
Rugden trakk i månenatten.
Tyske tanks var sør i dalen.

med sitt hode fullt av våronn
gikk en mann nedover bygden,
han bar giftering på fingren,
det var lukt av hest i klærne.
Luften mellom ham og stuen
der hvor barnene og konen
stod og stirret, øket svimmelt
til et isrum hvor han sank.

Det var far som gikk i krigen.

Mange var som ikke gikk.


Kornet modnes sent her nordpå,
stampes ikke frem av jorden.

Så kom nederlagets time.
Kongen og de få som fulgte,
seilte hjemløse fra landet,
langsmed kystens siste øyer
der hvor vårens hvite sjøfugl
nettopp hadde endt sin lange,
lengselsdrevne reise hjem.

Landet lå igjen, alene.

Men det såkorn som var kastet
inn i hvert et nakent hjerte
på en blek, forpint aprildag
vokste gjennom høstens mørke:
det var selv en måtte velge.

Tapt og hjelpesløs var ingen:
hver var ensom med det største,
hver var ensom med seg selv.

Over jordens overflate
myldret landets nye herrer.
Vold og hykleri var paret,
og de kalte seg for gartner
når de bare var en lusepest
ynglende om folkets røtter,
giftig, gravende og grådig:
hvor er frihet, finn den, drep den.

Det ble ikke tungt å velge.
Tusen seilte over sjøen,
trosset bombefly og dødsdom,
storm og hav de ikke kjente
på en liten fiskeskøyte,
færingsbåt gikk også an.

Da de kom iland på kaien,
ba de straks om mere fare;
jagerfly var alltid drømmen,
og de brente etter kampen
som en elsker mot sin elskte.

Mange fikk det som de ville,
og de flyr idag Kanalen
til sitt ville stevnemøte.

Nød og terror ble i landet.
Alt ble plyndret og besmittet.
men det siste egentlige:
menneskesinnet fikk de ikke.

Barnene stod først i striden:
det var vekstens eget opprør.
kanskje barn har mest å verge,
siden de skal leve lengst.

Presset øket, hver fikk svare:
hva han mente med sitt liv.
Sa han at han mente noe,
ble han fengslet, slått og martret
av en flokk med syke treller
i den hatefulle angsten
for en frihet som de aldri
lærte av en førertrell.

Kornet modnes sent her nordpå.
Mannen, ensom med sitt indre,
velger langsomt, han må kjenne
hva han tror på, hvem han er,
men så føler han en lykke
ved at valget er hans eget,
gjennomprøvet, gjennomlidt.
Friheten er grodd i frihet,
alt er hans, fra rot til blomstring.
Han har retten til sin tanke,
dyrebar som hjemmets jord.

Fengslets bleke pinte menn
synger når de går i døden.

Nå er akeren blitt moden.

Engang var det få rundt Kongen.
Nå står han og folket sammen,
og nå stiger det fra somme
dette underlige ropet:
du er fører, du er høvding,
og vi selv er kongehirden.

Hvorfor er det at de velger
ord fra våre fienders språk?
Fører, før oss, og vi følger.
Er det angsten for å tenke,
er det trangen til å velte
alle byrder på en annen?

Skyldes ikke verdens nød
at den tenkte altfor dårlig?
Skal vårt bidrag til dens frelse
være det: å ikketenke?
Men det tankeløse ropet
skuler noe urettferdig,
noe blindt og grusomt mot ham.

Førerskapet ofrer andre,
blodig må dets byrde være;
den skal Kongen være fri.

Ingen mann i dødens kval
i en livbåts frost på havet,
eller siste natt i cellen
kan fortvilet rope til ham:
hvorfor har du ført oss hit?

De vil huske ham med godhet,
som en venn og som en felle.
De gikk selv sin gang mot døden,
for de valgte, de som han.

Han som stod ved bjørkestammen
i sitt hemmelige slektskap
med den bleke vår omkring seg,
hadde smertelig en ømhet
for alt liv som skulle gro.
Ydmyk har han sett det vokse
dit hvor hver mann er alene,
dit hvor friheten blir døden.

Han er mere enn en fører,
for han trodde på de andre,
sinnets eget kongerike.

Mot en fremtid skal han gå,
for han selv har mere frihet
i sitt hjerte enn de fleste.
Derfor er han folkekongen
i et land hvor hver skal være
fører for sin egen skjebne,
høvding i sitt eget sinn.


Ishavet, august 1942