Hva du kan finne her:
Luker som er åpnet:
Julemysteriet:
Tegninger og oppgaver:
Julesanger:
Oppskrifter:
Om en uke pynter vi juletreet!
I dag er det akkurat en uke igjen til lille julaften! Da
skal vi pynte juletreet hos bestemor.
Tror du at du får være med?
Eller kanskje blir det slik at når du våkner på morgenen på selveste julaften, så kommer du inn i stua og ser juletreet for første gang, med mange pakker under?
I noen land pynter de juletreet allerede i slutten av november, og
har det stående i stua hele adventstiden.
Her i Norge er det nok vanligst
at man pynter det på lille julaften, men tante Brita har juksa litt, og pyntet
sitt tre allerede.
Kapittel 16
Utpressing
DSebastian hadde hatt en fin dag den femtende desember, og var i strålende humør da han la seg den kvelden. Men da Timmi dukket opp borte i vinduskarmen, forsvant det gode humøret fort, for en tristere type enn Timmi akkurat da, skulle en lete lenge etter. Timmi sukket dypt, og sank ned på kanten av karmen. ”Dette kommer aldri til å gå bra”, sa Timmi, han så ut som om han nesten skulle til å gråte. ”Det skal nok gå bra”, prøvde Sebastian å trøste, men innerst inne begynte han å bli noe bekymret, han også. Det var ikke så mange dagene igjen til den tjuetredje, og for hver dag som gikk, føltes det nesten som om de kom lengre bort fra å finne tyven.
”Vi burde kanskje reise og snakke med Harry Potter?”, foreslo Sebastian, han tenkte på det at de visste at den som hadde stjålet lysene hadde magiske evner. Timmi ristet på hodet. ”Vi må til Skrue McDuck”, sa Timmi, ”han fikk et brev med krav om løsepenger i dag, vi må se på det.” Sebastian ristet oppgitt på hodet, han syntes virkelig at de tok for mange omveier. Timmi dunket paraplyen i vinduskarmen, og et fargefylt øyeblikk senere landet de på fortauet foran det gule huset med de blå stjernene. Omtrent samtidig kom Tingeling og Jon Fredrik, og litt etterpå svingte den lille bussen de hadde vært med tidligere rundt gatehjørnet.
Mikke Mus og Sherlock Holmes satt alt inne i bussen, og selv den sure bussjåføren hilste gjenkjennende på dem da de kom inn. Mikke satt og forklarte Sherlock at han snart hadde bevist at det var Svarte Petter som stod bak tyveriet, og at han var ganske sikker på at så snart han fikk se brevet Skrue hadde fått, så ville han kjenne igjen Svarte Petters håndskrift, og dermed bevise at han også hadde bortført Donald. Sherlock nikket tilsynelatende enig med Mikke, men da Mikke så bort, festet Sherlock øynene på Sebastian og ristet bestemt og oppgitt på hodet. Det var tydelig at han ikke var så enig med Mikke som Mikke trodde han var.
Da bussen stoppet foran den store pengebingen til Skrue, ble Sebastian overrasket over hvor stor den faktisk var. Heldigvis fantes det heis, som tok dem opp til Skrues kontor. Han tok lettere irritert imot dem, og lurte på hvorfor de var så sene. ”Nå, hvem er det som tror at jeg faktisk bryr meg så mye om det rotehodet av en nevø jeg må holde ut med, at jeg er villig til å gi fra meg selveste lykketiøringen for å få han satt fri?” Timmi ristet på hodet. ”Det er det vi prøver å finne ut”, sa han. Skrue ristet på hodet, han også. ”Mener dere å si at dere ikke vet hvem det er som har bortført Donald?” spurte han forbauset. Timmi nikket, ”det stemmer nok. Er det mulig at vi kan få se det brevet nå?”, spurte han litt irritert.
Skrue mumlet noe om udugelige detektiver, men fant fram brevet, som lå på pulten hans. ”Idiotisk å tro at jeg vil gi fra meg tiøringen, uansett”, sa han, og rakte brevet til Timmi. Timmi studerte det nøye, og rakte det så til Sherlock, som med Mikke kikkende over skulderen, leste gjennom brevet. Han rakte det så til Sebastian, som leste det høyt for Jon Fredrik; ”Gi meg lykketiøringen innen fem dager, ellers blir det verst for Donald. Instruksjoner følger.” Det var skrevet med skjelvende skrift, som om den som hadde skrevet det, hadde vært redd eller noe. Mens de stod og studerte brevet, kom Ole, Dole og Doffen inn på kontoret.
”Hva står på?”, spurte de Timmi, ”du bad oss møte deg her.” Timmi viste dem brevet. ”Kjenner dere denne håndskriften?”, spurte han guttene. De så på brevet. ”Det er onkel Donalds håndskrift”, sa Doffen, ”selv om den er noe skjelvende.” De andre to var enige med Doffen. ”Det er onkel Donald som har skrevet det”, slo de fast. ”Som jeg mistenkte”, sa Timmi, ”det har altså ingenting for seg å undersøke håndskriften noe mer, for det er tydelig at den som har bortført Donald har fått han til å skrive dette for seg.” Han ristet litt oppgitt på hodet. ”Og det er nok så mange som alt har tatt på brevet at det ikke har noe for seg å undersøke det for fingeravtrykk”, sa Sherlock oppgitt. Timmi nikket. ”Men jeg tror vi skal gjøre det allikevel”, sa han, ”for å være på den sikre side.” Han la brevet i en plastpose som han puttet i en av lommene sine, og snudde seg så mot Skrue, og takket for at han hadde tatt imot dem.
Da de kom utenfor pengebingen, ble de møtt av en høy dame med rødt hår i en rosa drakt. Hun kom bort til dem, og spurte om de etterforsket bortføringen av Donald. Timmi så på damen. ”Hvem er du, og hvorfor lurer du på det? Er du en reporter eller noe?”, spurte han mistenksomt. Hun smilte, og unnskyldte seg. ”Mitt navn er Selina Natalie Usk. Jeg er en privatetterforsker, og da jeg fikk høre om brevet Skrue hadde mottatt av min tante som arbeider som vaskehjelp hos Skrue, tenkte jeg at jeg kunne tilby dere min hjelp”, sa hun med et nydelig smil. Timmi smilte tilbake, han ble tydeligvis sjarmert. ”Vel, hvorfor ikke?”, spurte han, mest for seg selv. ”Vi trenger kanskje all den hjelpen vi kan få.” Selina smilte sukkersøtt tilbake. ”Ikke sant? Hva kan jeg gjøre?”, spurte hun.
Timmi smilte enda bredere, mens Mikke og Sherlock nærmest så ut til å ha forelsket seg i damen på stedet. ”Vel, jeg tror vi alle har noe vi skal gjøre akkurat nå”, sa Timmi, ”men vi fortsetter undersøkelsene våre i morgen, så kanskje du kan bli med oss da?”, spurte han. Selina nikket. ”Det høres helt topp ut”, sa hun. Hun gav Timmi et visittkort, og ba han ringe henne med detaljene. Så snudde Timmi seg mot Sebastian og Jon Fredrik, og forklarte at han måtte til politiet med brevet. ”Vi fortsetter i morgen”, sa han med et smil, dunket så paraplyspissen i bakken, og sendte dem hjem og til sengs.
Nå er det
8
Dager igjen til jul!
God jul på polsk:
Wesolych Swiat
Julenissen i dag:
Nissen sjekker listen sin, bare barna som har vært snille, får presanger.
En oppgave til deg:
Klikk på bildet, så kan du skrive ut og fargelegge.
En stjerne skinner i natt
Eivind skeie – Tore W. Aas
Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
Verden var aldri helt forlatt
En stjerne skinner i natt
En nyfødt kjærlighet sover
nå er Guds himmel her
Vår lange vandring er over
stjernen har stanset her
Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå
Vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå.
Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang
for dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang
Visste du at?
Skikken med å pynte juletre er omtrent fem hundre år gammel. Det første treet ble pyntet i Tyskland en gang på slutten av 1500-tallet. Derfra spredde skikken seg videre i Europa.
Juletreet kom til Norge i 1822. En familie i hovedstaden hadde venner og bekjente i Danmark og Tyskland og lærte skikken å kjenne der. Fra 1915 var juletre vanlig å se i norske hjem.
Krumkaker
2 egg
125 g sukker
125 g margarin, smeltet
125 g potetmel
125 g hvetemel
2 ss konjakk
ca 1 1/2 dl vann
Visp egg og sukker lyst og skummende. Tilsett margarin, og sikt på potetmel og hvetemel. Ha i konjakk og vann. Rør til en klumpfri røre. La røren stå noen minutter før den stekes i et krumkakejern.
Rull kakene sammen mens de er varme, eller form dem til "kopper" over et glass.
Kakene skal være tynne og sprø.
Blir røren for tykk under stekingen, tilsett litt mer vann.
